Til vinhuset.

«Som et epletre blant skogens trær,
slik er min elskede blant de unge menn.
Å sitte i hans skygge er min lyst,
hans frukt er søt for min gane.
Han har ført meg til vinhuset,
og hans banner over meg er kjærlighet.»
Høysangen 2:3-4.

Jeg har lagt spesielt merke til disse versene i det siste. Jeg liker dem av flere grunner, men én av grunnene er at dette med vinhuset får meg til å tenke på det Jesus sier om å fylle ny vin i nye sekker. Ikke at det nødvendigvis må være en sammenheng mellom Høysangen og det Jesus sier, men utfallet av å trekke en tråd mellom disse versene trenger uansett ikke å bli feil. Som nevnt før, så tror jeg at Høysangen kan tolkes både som en historisk kjærlighetsskildring og som bilde på Gud og menigheten, eller med andre ord; Jesus og hans brud. Når jeg leser disse versene tenker jeg at det å være i Jesu nærhet («i hans skygge») er alt jeg virkelig har lyst til, fordi det er forfriskende og det han gir smaker meg godt. Så har han har ført oss til vinhuset. -Jesus fylte ny vin i nye sekker. Han sa selv: «Heller ikke fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, så vinen spilles, og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin fyller en i nye skinnsekker, da blir begge deler bevart.» (Matt. 9: 17.) Jesus kom ikke for å pynte på den gamle pakten med Israel som Gud opprettet gjennom Moses da han mottok loven, men han kom for å gjøre alle ting nye, og opprettet en ny og bedre pakt som ikke er basert på denne loven, men på Ånden. (2.Kor.3:6 og Rom.7:6.)- og nå får vi drikke av denne nye «vinen» hos ham fordi han elsker oss så høyt. «Hans banner hans over meg er kjærlighet.» -Det er på en måte flagget vårt eller kjennetegnet vårt; Guds kjærlighet. Og i sin kjærlighet til oss har han ført oss til vinhuset hvor det fins ny vin i nye skinnsekker; en ny pakt på grunn av Jesu blod.

Det der med å være med i menighet...

For tre år siden skreiv jeg på den engelske bloggen min om hva menighet betød for meg. Den gangen bodde jeg i Oslo og var med i en husmenighet. Nå bor jeg i Bergen og er med i en større menighet, men det jeg skreiv gjelder likevel, og var som følger:

«I love my church because:
They bring me closer to Jesus.
They encourage me.
They inspire me.
We talk about God, Jesus, the bible, and help each other to know Him more.We’re a house church, and we actually get to know each other.
We’re a house church, and everyone participates and shares with each other.
We’re a house church, and we eat together.
We don’t necessarily meet only once or twice a week, because we know each other and love each other, and hang out anytime, any place, which means we can “have church” anytime, any place!
We worship God together.
We laugh.
We have fun.
We can watch movies or go for a beer together as well as praying or reading the bible together.
We bring words from God himself to each other. (Wow, that’s pretty amazing really!...)
We help each other live our lives with God, not only when we meet, but also during the rest of the week.
I can count on them when I need them.
We have dreams and visions.
I believe in them.
I believe we will grow in number.
I believe we will see many people saved, and great things happen to people.
We’re not only a social club.
What we’re up to is a lot more important than that!
We’re spreading God’s kingdom and love in Oslo and everywhere we go.
They help me see with “prophetic eyes”. I don’t do things just to do them. –I do them for a greater reason. This makes everyday life and even boring things very exciting!»

Selvom jeg nå er med i en menighet med noen hundre medlemmer, eget lokale, og faste søndagsmøter, så er det fortsatt dette med fellesskapet og relasjonene til hverandre, som gjør oss til en fruktbar og dynamisk menighet, eller om du vil; kirke.

Jeg kom for noen år siden dit at det ikke lenger var naturlig å være del av de menighetene jeg hadde vokst opp i, både av geografiske og åndelige grunner. Jeg var på leit etter en ny menighet å gi meg til. Jeg våget meg av gårde på en husgruppe i Oslo en onsdags kveld i januar '05, sammen med en bekjent. Der møtte jeg ekte lovsang og tilbedelse, iver etter å dele Guds ord med hverandre, stor imøtekommenhet, kjærlighet og godt fellesskap, men også noen vanskelige teologiske utfordringer. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gi husmenigheten et halvt år. Deretter skulle jeg ta en skikkelig avgjørelse på om jeg ville være med videre eller om jeg skulle lete videre etter en annen menighet. Siden jeg kom fra en annen kristen bakgrunn, sa jeg stadig til meg selv at «det er ikke farlig å bli litt provosert». Hele veien, gjennom de litt vanskelige trosmessige utfordringene, var det én ting som holdt meg der: Kjærligheten mellom menneskene som var der. Selvom jeg sleit litt med å forholde meg til et par ting disse folka stod for, så var lengselen blant dem etter å leve nær Gud, og fellesskapet med hverandre så tiltrekkende at dét veide tyngst.

Etter det halve året var jeg fortsatt usikker, mest pga. et annet godt menighetsalternativ. Hvilken av de to menighetene skulle jeg velge å gi meg til? Jeg satt i baksetet på en bil og diskuterte disse tingene med en venn. Han spurte meg: -Hvor blir du disipla? Med andre ord; var det noen av menighetene som disippelgjorde meg? Det var et vesentlig spørsmål. Flere ganger tidligere i livet hadde jeg bedømt menigheter utfra lovsangsstil, antall folk, eller hvor kul eller kjip taleren var. Nå visste jeg imidlertid at det viktigste i min avgjørelse var hvor jeg lærer Jesus best å kjenne.

Nesten med det samme jeg hadde gått til husgruppelederne mine og sagt at de kunne regne med meg, begynte en hurtig vekst i livet mitt med Gud. Åndelig sett vokste jeg fortere enn jeg hadde gjort noen gang tidligere i livet mitt. Jeg tror det å forplikte seg til menigheten sin er viktig. Paulus skriver om menighetene i Makedonia at «...de gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje.» (2.Kor.8:5.) Jeg var lei av å gå sporadisk på møter der det virket mest attraktivt i øyeblikket. Jeg ville leve nær til Jesus hver dag, ikke bare av og til. Erfaringen min har blitt at styrken i mitt personlige liv med Jesus avhenger av å leve i fellesskap med andre kristne i det som Gud kaller sin menighet. Paulus understreker virkelig dette i måten han beskriver menigheten som en kropp hvor kroppsdelene står i et avhengighetsforhold til hverandre. (1.Kor.12:12-27.) Å være avhengig av andre er i denne sammenheng ikke negativt; det er livgivende. Det gir fokus på Jesus. Det gir tro og motivasjon til å sette troen ut i livet. Det gir inspirasjon og lyst til å lese Guds ord og bruke tid med Gud for meg selv. Det gir styrke til å takle utfordringer. Det gir visshet om at jeg har venner som bryr seg, og som gir av seg selv som om de var min egen familie, fordi vi sammen er Guds familie. (2.Kor.6:17.)

Høre Ordet.

I det siste har jeg begynt å høre på lydbibel, hvilket er genialt fordi man får med seg mer når man både ser og hører. (Dessuten er det ganske underholdende hvis man velger en av de dramatiserte versjonene.) Jeg vil anbefale å ta en titt på http://www.faithcomesbyhearing.com, for å laste ned gratis lydbibler. Selv hører jeg på den dramatiske English Standard Version for tida. Når man kommer over hvordan det minner om tegnefilm på TV3 en lørdag morgen, så er det veldig bra... :)
Det fins gratis lydbibler i mange språkalternativer og i mange ulike oversettelser på denne sida. Anbefales.

Tanke.

Jeg så Rick Warren twitret: "In heaven, it will not be those who knew the most, but those who loved the most that will receive the reward. 1 Cor 13:2"

Det fikk meg til å fundere.

Kunnskap er viktig.
Men uten kjærlighet er kunnskapen verdiløs.

1.Kor.13:2 underbygger det jeg tenker: "Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet."

Jeg liker kunnskap, men uten kjærlighet har den såvidt jeg kan se ingen nytteverdi.

Må kunnskap bli til åpenbaring!
Må åpenbaring bli til kjærlighet!
-kjærlighet til Jesus.

Som en lysthage.

Ettersom jeg har lest en del i Høysangen i løpet av de siste månedene, er det særlig ett avsnitt jeg har lagt merke til: «En lukket hage er min søster, min brud, et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med sin kostbare frukt, som hennabusker sammen med narder og safran, kalmus og kanel sammen med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær sammen med alle de beste velluktende urter. En kilde i hagene er du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon.» (4:12-15) Jeg av de som tror at Høysangens mening er både bokstavelig og billedlig. -den skildrer et forhold mellom to faktiske mennesker; en mann og ei dame, samtidig som den forteller oss om forholdet mellom Jesus og hans brud, menigheten. Når jeg leser avsnittet blir jeg for det første fascinert av skildringen med tanke på at en mann beskrev sin utvalgte på denne måten, og for det andre spør jeg meg selv hva det betyr for oss som Guds menighet.

Jeg har kikket på disse versene i andre bibeloversettelser, mest av nysgjerrighet på hvilke ord de ville bruke der denne bruker «lysthage» (Norsk bibel 88). Jeg syns at «lysthage» er et flott ord. Jeg har vokst opp med mye planter, blomster og trær rundt meg, og har hatt flere i min familie med hagearbeid som hobby. Jeg innbiller meg at en lysthage ikke bare er en hvilken som helst hage, men en hage som bugner over med utallige ulike planter, blomster, urter, busker, trær og frukttrær. Jeg finner at én oversettelse bruker «park», og på engelsk finner jeg «orchard», «paradise», «vines» og «trees». -dette kan jo tyde på at det er en overvekt av trær i denne hagen, i motsetning til små planter. Det er interessant hvis man leser med et billedlig syn, i og med at Jesaja sier om Guds folk at: «De skal kalles rettferds mektige trær, som Herren selv har plantet for å vise sin herlighet.» (61:3) Jesu brud, menigheten, som jo består av Guds folk, er altså som en hage som kan sies å være full av rettferds mektige trær... Interessant tanke!

Så, hva slags trær og vekster er det egentlig snakk om? I følge avsnittet i Høysangen er det snakk om høyst fruktbare trær. -granatepletrær og andre vekster som jeg knapt har hørt om. Etter å ha googlet dem, skjønner jeg at alle på en eller annen måte hadde stor nytteverdi, samtidig som at mange av dem luktet godt. Jeg begynner å tenke på hva Det nye testamentet sier om frukt: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal.5:22) Om det var Israel og Sion som i Det gamle testamentet var Guds folk og dermed kaltes rettferds mektige trær, så er jo alle som tilhører Jesus Kristus nå Guds folk. Jesus bruker også et annet bilde hvor han sier at vi er grenene på vintreet, at vi er ment til å bære frukt, og at dette bare skjer ved at vi blir i ham, som jo er vintreet. (Joh.15) Senere forklarer Paulus som nevnt hva Åndens frukter består i. Det er frukt som kommer av at man er fyllt av Den hellige ånd, og det er grunn til å tro at det har uadskillelig sammenheng med at man blir i Jesus.

Bibelen har det med å bruke begrepet «frukt» om ting som vi gjerne kaller konsekvenser. Derfor tenker jeg at fruktene av trærne og de velluktende urtene i den omtalte hagen -konsekvensene av å ha Den hellige ånd i seg- vil gi seg uttrykk i mer enn karaktértrekk. I Det gamle testamentet var vellukt en av Guds begrunnelser for ofringene. -de skulle være til en vellukt for Gud. I Det nye testamentet står det at lovprisning -frukt av våre lepper-, og det å gjøre godt og dele med andre, er offer etter Guds vilje. (Hebr. 13:15) Paulus skriver også at vi er Kristi vellukt for Gud, og at gjennom oss spres duften av kunnskapen om Kristus overalt. (2.Kor.2:14-15.) Det siste handler jo faktisk om selve kjernen i hele Guds plan; «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!» (Mark.16:15) og «For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen.» (Hab.2:14)

Så vi er altså trær i en lysthage som både er til behag for Gud og som har stor nytteverdi. Og for min egen del må jeg si at tanken på å få være et rettferds mektig tre i Jesus sin lysthage, samtidig som at denne hagen er hans brud, -den tanken liker jeg.

Guds kjærlighet som basis.

Jeg har i noen uker tenkt på å starte et nettsted for å ta opp temaer rundt dette med Guds menighet. Idéen kom som en konsekvens av noe som begynte i høst da jeg etter ganske mange år som kristen igjen kjente behov for en bekreftelse og ny åpenbaring av Guds kjærlighet. Jeg visste at Gud elsket meg betingelsesløst, men allikevel følte jeg at jeg hadde behov for ny bekreftelse. Derfor begynte jeg å be til Gud om at jeg skulle få dette gjennom noen andre. Første søndag i etterkant stod jeg framme i lovsangsteamet i menigheten jeg er med i, da ei dame jeg overhodet ikke kjente skynte seg fram til scenekanten og vinket på meg som et tegn til at jeg skulle komme ned. Jeg la fra meg mikrofonen og gikk for å høre hva hun hadde på hjertet. Hun ga meg en kopi av en tegning. Det var et bilde av Jesus og et lite barn. Jesus smilte og holdt rundt barnet, mens barnet lo og så ut som det lykkeligste barnet i verden. Damen fortalte meg at Gud hadde bedt henne gi meg denne tegningen for å si at Gud elsket meg betingelsesløst.

Noen dager senere kom jeg nesten tilfeldigvis over et album kalt The Hosea project. Jeg lastet det ned på iTunes, og det skulle vise seg å være starten på bønnesvaret om dypere forståelse av Guds kjærlighet. Jeg lyttet til det om og om igjen. Jeg hadde naturligvis hørt om dette med Jesu brud før, men jeg hadde ikke virkelig forstått dybden i hva det betydde. Jeg begynte så å lese en bok som jeg «tilfeldigvis» hadde fått til bursdagen min litt tidligere: «Guddommelig kjærlighet», av Gene Edwards. Også denne handler om Bruden; hvordan hele Guds intensjon fra skapelsen av var å få ha noen å elske.

Jeg fikk dilla på Salomos Høysang i Det gamle testamentet. Jeg leste den flere ganger. Jeg begynte å skjønne mer av hvordan Gud elsker oss, ikke bare at han gjør det. Jeg tok inn over meg sannheter jeg egentlig visste fra før, som f.eks. at ekteskapet er et guddommelig konsept, -selve forholdet mellom Gud og hans utvalgte, som er hans menighet. Dette blir uttrykt som et bilde gjennom mann og kvinne, og er ikke en menneskelig ordning som Gud låner for å prøve å forklare hvor høyt han elsker oss... Å forstå dette helt inn i hjertet, ga meg en fred og glede over Guds kjærlighet som det var lenge siden jeg hadde kjent på.

Det er lett å henge seg opp i nye åpenbaringer i gleden over å forstå noe nytt, og jeg er fortsatt fascinert av at vi er Guds brud. For en uhørt tanke det egentlig er! Det sier en god del om Guds storhet... Men midt i min fascinasjon, prøver jeg å holde fokus på hele Guds Ord, og jeg ser at dette med Bruden jo bare er én av våre identiteter overfor Gud. Hvilke roller vi spiller overfor Gud interesserer meg veldig, og jeg har lyst til å studere det mer, blant annet gjennom å skrive her på denne bloggen. Og mens jeg gjør det, gjør jeg det i visshet om at Gud elsker oss både som en enhetlig menighet og som individer, med en brennende, intens kjærlighet som både er nidkjær og omsorgsfull. Bedre inspirasjonskilde kan jeg ikke få.