Jesus ifølge Johannes

I fjor sommer postet jeg følgende innlegg på min personlige blogg. Jeg tenkte den kunne bli til inspirasjon her også. Ta en titt!

Jesus ifølge Johannes

Jeg har hørt og lest Johannesevangeliet i det siste, og spesielt lagt merke til de ulike tingene Jesus sier om sin egen identitet. Jeg innser enda mer enn før at denne boka er veldig bra å starte med hvis man vil bli kjent med Jesus. (-selvom noe kan være vanskelig å forstå med det samme.) Jesus er åpenbart ikke typen som syns det er vanskelig å snakke om seg selv. (Og det er vel bare på sin plass, siden han faktisk er Gud.)

Jeg undrer meg over alle de forskjellige navnene Jesus blir gitt i Johannesevangeliet, enten av ham selv, av disiplene sine, eller av forfatteren av boka. Her er ei liste over hva Johannes skriver om Jesus.

I følge Johannes er Jesus:

-Ordet. (1:14)

-Guds lam. (1:29)

-Brudgommen. (3:29)

-Kilden til levende vann. (4:14)

-Verdens frelser. (4:42)

-Livets brød. (6:35 og 6:48. På engelsk: Bread of heaven og bread of life.)

-Guds Hellige. (6:69)

-Verdens lys. (1:9 og 8:12)

-Den gode hyrden. (10:11)

-Porten til frelse. (10:9)

-Oppstandelsen og livet. (11:25)

-Menneskesønnen. (6:27 og 12:34)

-Herre og mester. (13:14. En mester = en lærer.)

-Veien, sannheten og livet. (14:6)

-Det sanne vintre. (15:1)

Wow...

Jesus sier til og med i 8:58: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» Jødene hadde anklaget ham for å være besatt av en demon på grunn av hans radikale og for dem fornærmende utsagn. Han svarte ved å bruke Guds navn som ble talt til Moses, det som var så hellig at det aldri skulle nevnes høyt. (Jahve = Jeg er.) Ikke bare sier Jesus det høyt, men han mer eller mindre direkte påberoper seg at det er sitt eget navn, hvilket betyr at han er den evige Gud...

Jeg er takknemlig for at Johannes, resten av Bibelen og Gud selv gjennom sin ånd og kraft, vitner om at dette er sant.

Snekkeren fra Nasaret.

For en stund siden fikk jeg spørsmål fra en venn angående «snekkeren fra Nasaret». Han hadde hørt noen snakke om denne tømmermannen, og oppfattet at det var en ekstraordinær bibelsk skikkelse, men han hadde ikke oppfattet historien rundt. Kompisen min ba meg derfor om å forklare hvem han var og hva det var som gjorde ham så spesiell. For meg ble det en ny måte å forkynne evangeliet på. Temaet «snekkeren fra Nasaret» legger opp til å fortelle en historie fremfor å legge ut om lære. Jeg håper jeg har klart å fremstille det hele på en interessant og samtidig sann måte. Her er min gjenfortelling av historien om snekkeren:

Snekkeren fra Nasaret.
Han var en mann som hadde gitt opp sin virkelige posisjon som konge for å vinne tilbake sin elskede. Hun hadde blitt forført, lurt av en fiende. Hun hadde sveket kongen, som hun jo i utgangspunktet elsket så høyt. Men nå hadde hun forlatt ham, og til og med gått imot ham. Hun elsket ham ikke lenger. Hun hadde begynt å elske andre, både fordi hun hadde lyst til det, og fordi hun ikke maktet å elske kongen slik som han fortjente.

Kongen innså at han selv måtte vinne henne tilbake dersom han noen gang skulle få henne. Han hadde faktisk forutsett at dette skulle skje, og han var fra starten av villig til å ta den store negative konsekvensen som han visste det ville bringe. Han måtte ydmyke seg selv fullstendig og gi slipp på statusen sin som øverste autoritet, som han hadde som konge. Han valgte å bli et vanlig menneske med skitt under neglene og med arbeid som byrde.

Han gjorde det fordi han elsket henne.

Selvom han nå ikke lenger så ut som en konge, var han tross alt den rettmessige kongen, og han visste at han en dag igjen skulle sitte på tronen og regjere. -da sammen med sin brud. Derfor sa og gjorde han en del ting som provoserte de lovkyndige og politikerne i Israel nok til å ville ta livet av ham. De mente han dreiv med gudsbespottelse, noe som i følge deres lov skulle straffes med døden. Snekkeren gikk omkring i ca. tre år og fortalte folk at Guds rike var nær, og at de trengte å slutte å gå sin egen vei i livet, og heller begynne å være opptatt av det som Gud er opptatt av. Så korsfestet de ham. Men også dette var på merkelig vis en del av planen. Han hadde visst at dette skulle skje, ikke bare de siste årene, men helt fra starten av. Det var nemlig det avgjørende punktet i hele hans plan om å vinne tilbake henne han elsket av hele sitt hjerte. Han skulle dø! -for hennes skyld.

Hans død skulle sette henne fri. -fri fra lenkene av løgn som hadde forført henne og gjort henne blind for det gode, slik at hun kunne finne på å vende seg til andre og tro at hun elsket dem, istedenfor ham. -Hans død tok brodden av det vi omtaler som synden, og synden var at hun ikke elsket ham. Men det utrolige, det ufattelige, det uforståelige, var at for ikke å bare sette henne fri, men for å gi henne evig liv sammen med seg i sitt rike der han er konge, så måtte han overvinne døden. Og etter tre dager, reiste Gud ham opp fra graven!

Han gjorde det fordi han elsket henne.

Du har kanskje skjønt hvem snekkeren er. Snekkeren er det som Bibelen kaller Guds mysterium, planlagt fra evighet av; Messias/Kristus. Men lurer du på hvem bruden er? -det er kirken; Guds folk. I følge Bibelen er mennesket skapt for at Gud skulle ha noen å elske, og for at de skulle elske ham. Gud har planlagt at når det han kaller sitt rike kommer fullt og helt, så skal han gjenforenes fullstendig med sin brud. Det blir bryllup, og han blir den som fyller alt i alle, en gang for alle, slik at han på nytt og for evig kan leve i et gjensidig kjærlighetsforhold til sin brud.

---------------

Maleri av Bodil Dahl.

Til vinhuset.

«Som et epletre blant skogens trær,
slik er min elskede blant de unge menn.
Å sitte i hans skygge er min lyst,
hans frukt er søt for min gane.
Han har ført meg til vinhuset,
og hans banner over meg er kjærlighet.»
Høysangen 2:3-4.

Jeg har lagt spesielt merke til disse versene i det siste. Jeg liker dem av flere grunner, men én av grunnene er at dette med vinhuset får meg til å tenke på det Jesus sier om å fylle ny vin i nye sekker. Ikke at det nødvendigvis må være en sammenheng mellom Høysangen og det Jesus sier, men utfallet av å trekke en tråd mellom disse versene trenger uansett ikke å bli feil. Som nevnt før, så tror jeg at Høysangen kan tolkes både som en historisk kjærlighetsskildring og som bilde på Gud og menigheten, eller med andre ord; Jesus og hans brud. Når jeg leser disse versene tenker jeg at det å være i Jesu nærhet («i hans skygge») er alt jeg virkelig har lyst til, fordi det er forfriskende og det han gir smaker meg godt. Så har han har ført oss til vinhuset. -Jesus fylte ny vin i nye sekker. Han sa selv: «Heller ikke fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, så vinen spilles, og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin fyller en i nye skinnsekker, da blir begge deler bevart.» (Matt. 9: 17.) Jesus kom ikke for å pynte på den gamle pakten med Israel som Gud opprettet gjennom Moses da han mottok loven, men han kom for å gjøre alle ting nye, og opprettet en ny og bedre pakt som ikke er basert på denne loven, men på Ånden. (2.Kor.3:6 og Rom.7:6.)- og nå får vi drikke av denne nye «vinen» hos ham fordi han elsker oss så høyt. «Hans banner hans over meg er kjærlighet.» -Det er på en måte flagget vårt eller kjennetegnet vårt; Guds kjærlighet. Og i sin kjærlighet til oss har han ført oss til vinhuset hvor det fins ny vin i nye skinnsekker; en ny pakt på grunn av Jesu blod.

Det der med å være med i menighet...

For tre år siden skreiv jeg på den engelske bloggen min om hva menighet betød for meg. Den gangen bodde jeg i Oslo og var med i en husmenighet. Nå bor jeg i Bergen og er med i en større menighet, men det jeg skreiv gjelder likevel, og var som følger:

«I love my church because:
They bring me closer to Jesus.
They encourage me.
They inspire me.
We talk about God, Jesus, the bible, and help each other to know Him more.We’re a house church, and we actually get to know each other.
We’re a house church, and everyone participates and shares with each other.
We’re a house church, and we eat together.
We don’t necessarily meet only once or twice a week, because we know each other and love each other, and hang out anytime, any place, which means we can “have church” anytime, any place!
We worship God together.
We laugh.
We have fun.
We can watch movies or go for a beer together as well as praying or reading the bible together.
We bring words from God himself to each other. (Wow, that’s pretty amazing really!...)
We help each other live our lives with God, not only when we meet, but also during the rest of the week.
I can count on them when I need them.
We have dreams and visions.
I believe in them.
I believe we will grow in number.
I believe we will see many people saved, and great things happen to people.
We’re not only a social club.
What we’re up to is a lot more important than that!
We’re spreading God’s kingdom and love in Oslo and everywhere we go.
They help me see with “prophetic eyes”. I don’t do things just to do them. –I do them for a greater reason. This makes everyday life and even boring things very exciting!»

Selvom jeg nå er med i en menighet med noen hundre medlemmer, eget lokale, og faste søndagsmøter, så er det fortsatt dette med fellesskapet og relasjonene til hverandre, som gjør oss til en fruktbar og dynamisk menighet, eller om du vil; kirke.

Jeg kom for noen år siden dit at det ikke lenger var naturlig å være del av de menighetene jeg hadde vokst opp i, både av geografiske og åndelige grunner. Jeg var på leit etter en ny menighet å gi meg til. Jeg våget meg av gårde på en husgruppe i Oslo en onsdags kveld i januar '05, sammen med en bekjent. Der møtte jeg ekte lovsang og tilbedelse, iver etter å dele Guds ord med hverandre, stor imøtekommenhet, kjærlighet og godt fellesskap, men også noen vanskelige teologiske utfordringer. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gi husmenigheten et halvt år. Deretter skulle jeg ta en skikkelig avgjørelse på om jeg ville være med videre eller om jeg skulle lete videre etter en annen menighet. Siden jeg kom fra en annen kristen bakgrunn, sa jeg stadig til meg selv at «det er ikke farlig å bli litt provosert». Hele veien, gjennom de litt vanskelige trosmessige utfordringene, var det én ting som holdt meg der: Kjærligheten mellom menneskene som var der. Selvom jeg sleit litt med å forholde meg til et par ting disse folka stod for, så var lengselen blant dem etter å leve nær Gud, og fellesskapet med hverandre så tiltrekkende at dét veide tyngst.

Etter det halve året var jeg fortsatt usikker, mest pga. et annet godt menighetsalternativ. Hvilken av de to menighetene skulle jeg velge å gi meg til? Jeg satt i baksetet på en bil og diskuterte disse tingene med en venn. Han spurte meg: -Hvor blir du disipla? Med andre ord; var det noen av menighetene som disippelgjorde meg? Det var et vesentlig spørsmål. Flere ganger tidligere i livet hadde jeg bedømt menigheter utfra lovsangsstil, antall folk, eller hvor kul eller kjip taleren var. Nå visste jeg imidlertid at det viktigste i min avgjørelse var hvor jeg lærer Jesus best å kjenne.

Nesten med det samme jeg hadde gått til husgruppelederne mine og sagt at de kunne regne med meg, begynte en hurtig vekst i livet mitt med Gud. Åndelig sett vokste jeg fortere enn jeg hadde gjort noen gang tidligere i livet mitt. Jeg tror det å forplikte seg til menigheten sin er viktig. Paulus skriver om menighetene i Makedonia at «...de gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje.» (2.Kor.8:5.) Jeg var lei av å gå sporadisk på møter der det virket mest attraktivt i øyeblikket. Jeg ville leve nær til Jesus hver dag, ikke bare av og til. Erfaringen min har blitt at styrken i mitt personlige liv med Jesus avhenger av å leve i fellesskap med andre kristne i det som Gud kaller sin menighet. Paulus understreker virkelig dette i måten han beskriver menigheten som en kropp hvor kroppsdelene står i et avhengighetsforhold til hverandre. (1.Kor.12:12-27.) Å være avhengig av andre er i denne sammenheng ikke negativt; det er livgivende. Det gir fokus på Jesus. Det gir tro og motivasjon til å sette troen ut i livet. Det gir inspirasjon og lyst til å lese Guds ord og bruke tid med Gud for meg selv. Det gir styrke til å takle utfordringer. Det gir visshet om at jeg har venner som bryr seg, og som gir av seg selv som om de var min egen familie, fordi vi sammen er Guds familie. (2.Kor.6:17.)

Høre Ordet.

I det siste har jeg begynt å høre på lydbibel, hvilket er genialt fordi man får med seg mer når man både ser og hører. (Dessuten er det ganske underholdende hvis man velger en av de dramatiserte versjonene.) Jeg vil anbefale å ta en titt på http://www.faithcomesbyhearing.com, for å laste ned gratis lydbibler. Selv hører jeg på den dramatiske English Standard Version for tida. Når man kommer over hvordan det minner om tegnefilm på TV3 en lørdag morgen, så er det veldig bra... :)
Det fins gratis lydbibler i mange språkalternativer og i mange ulike oversettelser på denne sida. Anbefales.

Tanke.

Jeg så Rick Warren twitret: "In heaven, it will not be those who knew the most, but those who loved the most that will receive the reward. 1 Cor 13:2"

Det fikk meg til å fundere.

Kunnskap er viktig.
Men uten kjærlighet er kunnskapen verdiløs.

1.Kor.13:2 underbygger det jeg tenker: "Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet."

Jeg liker kunnskap, men uten kjærlighet har den såvidt jeg kan se ingen nytteverdi.

Må kunnskap bli til åpenbaring!
Må åpenbaring bli til kjærlighet!
-kjærlighet til Jesus.

Som en lysthage.

Ettersom jeg har lest en del i Høysangen i løpet av de siste månedene, er det særlig ett avsnitt jeg har lagt merke til: «En lukket hage er min søster, min brud, et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med sin kostbare frukt, som hennabusker sammen med narder og safran, kalmus og kanel sammen med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær sammen med alle de beste velluktende urter. En kilde i hagene er du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon.» (4:12-15) Jeg av de som tror at Høysangens mening er både bokstavelig og billedlig. -den skildrer et forhold mellom to faktiske mennesker; en mann og ei dame, samtidig som den forteller oss om forholdet mellom Jesus og hans brud, menigheten. Når jeg leser avsnittet blir jeg for det første fascinert av skildringen med tanke på at en mann beskrev sin utvalgte på denne måten, og for det andre spør jeg meg selv hva det betyr for oss som Guds menighet.

Jeg har kikket på disse versene i andre bibeloversettelser, mest av nysgjerrighet på hvilke ord de ville bruke der denne bruker «lysthage» (Norsk bibel 88). Jeg syns at «lysthage» er et flott ord. Jeg har vokst opp med mye planter, blomster og trær rundt meg, og har hatt flere i min familie med hagearbeid som hobby. Jeg innbiller meg at en lysthage ikke bare er en hvilken som helst hage, men en hage som bugner over med utallige ulike planter, blomster, urter, busker, trær og frukttrær. Jeg finner at én oversettelse bruker «park», og på engelsk finner jeg «orchard», «paradise», «vines» og «trees». -dette kan jo tyde på at det er en overvekt av trær i denne hagen, i motsetning til små planter. Det er interessant hvis man leser med et billedlig syn, i og med at Jesaja sier om Guds folk at: «De skal kalles rettferds mektige trær, som Herren selv har plantet for å vise sin herlighet.» (61:3) Jesu brud, menigheten, som jo består av Guds folk, er altså som en hage som kan sies å være full av rettferds mektige trær... Interessant tanke!

Så, hva slags trær og vekster er det egentlig snakk om? I følge avsnittet i Høysangen er det snakk om høyst fruktbare trær. -granatepletrær og andre vekster som jeg knapt har hørt om. Etter å ha googlet dem, skjønner jeg at alle på en eller annen måte hadde stor nytteverdi, samtidig som at mange av dem luktet godt. Jeg begynner å tenke på hva Det nye testamentet sier om frukt: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (Gal.5:22) Om det var Israel og Sion som i Det gamle testamentet var Guds folk og dermed kaltes rettferds mektige trær, så er jo alle som tilhører Jesus Kristus nå Guds folk. Jesus bruker også et annet bilde hvor han sier at vi er grenene på vintreet, at vi er ment til å bære frukt, og at dette bare skjer ved at vi blir i ham, som jo er vintreet. (Joh.15) Senere forklarer Paulus som nevnt hva Åndens frukter består i. Det er frukt som kommer av at man er fyllt av Den hellige ånd, og det er grunn til å tro at det har uadskillelig sammenheng med at man blir i Jesus.

Bibelen har det med å bruke begrepet «frukt» om ting som vi gjerne kaller konsekvenser. Derfor tenker jeg at fruktene av trærne og de velluktende urtene i den omtalte hagen -konsekvensene av å ha Den hellige ånd i seg- vil gi seg uttrykk i mer enn karaktértrekk. I Det gamle testamentet var vellukt en av Guds begrunnelser for ofringene. -de skulle være til en vellukt for Gud. I Det nye testamentet står det at lovprisning -frukt av våre lepper-, og det å gjøre godt og dele med andre, er offer etter Guds vilje. (Hebr. 13:15) Paulus skriver også at vi er Kristi vellukt for Gud, og at gjennom oss spres duften av kunnskapen om Kristus overalt. (2.Kor.2:14-15.) Det siste handler jo faktisk om selve kjernen i hele Guds plan; «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!» (Mark.16:15) og «For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen.» (Hab.2:14)

Så vi er altså trær i en lysthage som både er til behag for Gud og som har stor nytteverdi. Og for min egen del må jeg si at tanken på å få være et rettferds mektig tre i Jesus sin lysthage, samtidig som at denne hagen er hans brud, -den tanken liker jeg.