Det der med å være med i menighet...

For tre år siden skreiv jeg på den engelske bloggen min om hva menighet betød for meg. Den gangen bodde jeg i Oslo og var med i en husmenighet. Nå bor jeg i Bergen og er med i en større menighet, men det jeg skreiv gjelder likevel, og var som følger:

«I love my church because:
They bring me closer to Jesus.
They encourage me.
They inspire me.
We talk about God, Jesus, the bible, and help each other to know Him more.We’re a house church, and we actually get to know each other.
We’re a house church, and everyone participates and shares with each other.
We’re a house church, and we eat together.
We don’t necessarily meet only once or twice a week, because we know each other and love each other, and hang out anytime, any place, which means we can “have church” anytime, any place!
We worship God together.
We laugh.
We have fun.
We can watch movies or go for a beer together as well as praying or reading the bible together.
We bring words from God himself to each other. (Wow, that’s pretty amazing really!...)
We help each other live our lives with God, not only when we meet, but also during the rest of the week.
I can count on them when I need them.
We have dreams and visions.
I believe in them.
I believe we will grow in number.
I believe we will see many people saved, and great things happen to people.
We’re not only a social club.
What we’re up to is a lot more important than that!
We’re spreading God’s kingdom and love in Oslo and everywhere we go.
They help me see with “prophetic eyes”. I don’t do things just to do them. –I do them for a greater reason. This makes everyday life and even boring things very exciting!»

Selvom jeg nå er med i en menighet med noen hundre medlemmer, eget lokale, og faste søndagsmøter, så er det fortsatt dette med fellesskapet og relasjonene til hverandre, som gjør oss til en fruktbar og dynamisk menighet, eller om du vil; kirke.

Jeg kom for noen år siden dit at det ikke lenger var naturlig å være del av de menighetene jeg hadde vokst opp i, både av geografiske og åndelige grunner. Jeg var på leit etter en ny menighet å gi meg til. Jeg våget meg av gårde på en husgruppe i Oslo en onsdags kveld i januar '05, sammen med en bekjent. Der møtte jeg ekte lovsang og tilbedelse, iver etter å dele Guds ord med hverandre, stor imøtekommenhet, kjærlighet og godt fellesskap, men også noen vanskelige teologiske utfordringer. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gi husmenigheten et halvt år. Deretter skulle jeg ta en skikkelig avgjørelse på om jeg ville være med videre eller om jeg skulle lete videre etter en annen menighet. Siden jeg kom fra en annen kristen bakgrunn, sa jeg stadig til meg selv at «det er ikke farlig å bli litt provosert». Hele veien, gjennom de litt vanskelige trosmessige utfordringene, var det én ting som holdt meg der: Kjærligheten mellom menneskene som var der. Selvom jeg sleit litt med å forholde meg til et par ting disse folka stod for, så var lengselen blant dem etter å leve nær Gud, og fellesskapet med hverandre så tiltrekkende at dét veide tyngst.

Etter det halve året var jeg fortsatt usikker, mest pga. et annet godt menighetsalternativ. Hvilken av de to menighetene skulle jeg velge å gi meg til? Jeg satt i baksetet på en bil og diskuterte disse tingene med en venn. Han spurte meg: -Hvor blir du disipla? Med andre ord; var det noen av menighetene som disippelgjorde meg? Det var et vesentlig spørsmål. Flere ganger tidligere i livet hadde jeg bedømt menigheter utfra lovsangsstil, antall folk, eller hvor kul eller kjip taleren var. Nå visste jeg imidlertid at det viktigste i min avgjørelse var hvor jeg lærer Jesus best å kjenne.

Nesten med det samme jeg hadde gått til husgruppelederne mine og sagt at de kunne regne med meg, begynte en hurtig vekst i livet mitt med Gud. Åndelig sett vokste jeg fortere enn jeg hadde gjort noen gang tidligere i livet mitt. Jeg tror det å forplikte seg til menigheten sin er viktig. Paulus skriver om menighetene i Makedonia at «...de gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje.» (2.Kor.8:5.) Jeg var lei av å gå sporadisk på møter der det virket mest attraktivt i øyeblikket. Jeg ville leve nær til Jesus hver dag, ikke bare av og til. Erfaringen min har blitt at styrken i mitt personlige liv med Jesus avhenger av å leve i fellesskap med andre kristne i det som Gud kaller sin menighet. Paulus understreker virkelig dette i måten han beskriver menigheten som en kropp hvor kroppsdelene står i et avhengighetsforhold til hverandre. (1.Kor.12:12-27.) Å være avhengig av andre er i denne sammenheng ikke negativt; det er livgivende. Det gir fokus på Jesus. Det gir tro og motivasjon til å sette troen ut i livet. Det gir inspirasjon og lyst til å lese Guds ord og bruke tid med Gud for meg selv. Det gir styrke til å takle utfordringer. Det gir visshet om at jeg har venner som bryr seg, og som gir av seg selv som om de var min egen familie, fordi vi sammen er Guds familie. (2.Kor.6:17.)