Å se Herrens skjønnhet og være i hans tempel...

Det nye testamentet åpenbarer noe som egentlig virker helt uhørt og utenkelig: at Guds bolig ikke lenger bare er iblant hans folk slik som før, men også inni hans folk. Første tegn på at Gud forkastet tempelet i Jerusalem var nok da forhenget inn til hans «private» rom, Det aller helligste, revnet da Jesus døde. Betydningen av Jesu død er større enn jeg kan fatte, og én av de tingene den endret på var hvor Gud ville bo hen. Han flyttet ut av tempelet i Jerusalem den dagen, tror jeg. En stund senere flyttet han inn et annet sted; Disiplene til Jesus ble fylt av Guds ånd. Paulus skriver senere i 1.Kor.3:16 til de kristne i Korint: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» Og i Efes. 2:22 står det: «...i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.» Peter skriver også om det i 1. Pet. 2:5.

I vinter leste jeg gjennom Salmenes bok, og noe av det som tiltalte meg mest var de versene som handler om Guds hus, tempelet. Jeg tviler på at noen av salmeskriverne eller noen andre i det gamle Israel hadde forestilt seg at Guds tempel noen gang skulle være noe annet enn tempelet i Jerusalem, og iallefall ikke et tempel bestående av mennesker. Gud overrasker!

Jeg tror at salmeversene som omhandler Guds hus først og fremst handler om Guds nærvær. Selvfølgelig gjør de det, for hovedpoenget med et hjem er å være til stede der. Derfor liker jeg godt å bruke disse versene til å uttrykke en lengsel etter at Gud skal komme nær. Salme 27:4 er et godt eksempel: «Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel.»

Det er klart dette verset uttrykker et individuelt ønske om å få kjenne Guds nærvær og å få se ham uavhengig av andre folk. Det var uten tvil det som lå på hjertet til han som skrev det. På denne tiden var jo Herrens hus fortsatt en bygning i Jerusalem hvor de færreste mennesker fikk gå inn. Samtidig tror jeg det ligger en skjult mening i dette verset og i flere andre salmevers, som selv forfatterne av dem ikke hadde peiling på: Guds hensikt med templet i Jerusalem var midlertidig; Guds plan har alltid vært å få bo i oss.

Det er i Herrens hus, altså i hans nærvær, at vi kan se Guds skjønnhet. Nærværet hans er sterkest i hans hus, som nå er oss som tilhører ham. Jeg tror dette er en sannhet det er viktig at vi kjenner, for å unngå å gå glipp mye av det Gud har tenkt for oss. Når vi er en del av Guds hus, bor Gud i oss, hvilket betyr at vi kan erfare Guds nærvær alene, men hele Guds fylde finner vi bare sammen med menigheten (Efes.3:18-19), som er det stedet Gud kaller sitt tempel. Å vite dette gjør noe med min holdning til menigheten, både Guds menighet globalt og min lokale menighet. Jeg kan ikke være likegyldig til den. Jeg er avhengig av den hvis jeg vil leve nær Gud og «se Herrens skjønnhet og være i hans tempel».